Varanger Lodge – En opplevelse du ikke helt er forberedt på

En varm velkomst og smaken av nord

Veien til Nesseby går via Kirkenes. Jeg lander etter mørkets frembrudd og kjører 2,5 time før jeg blir møtt av Edgar som driver Varanger Lodge og er min vert under oppholdet. Han viser meg inn i en varm og innbydende hytte for så å servere noe av det beste jeg har smakt på lenge, reinsdyr, potetmos og multekrem. «Ureist» mat, kaller han det. Før jeg legger meg for kvelden gjør Edgar det tydelig at det er mitt ansvar å skaffe ureist mat dagen etter. Da skal vi innover på vidda å finne fisk.

«Jippi», tenker jeg. Endelig skal scooter- og viddedrømmen bli virkelig. Da jeg legger meg for kvelden aner jeg fortsatt ikke hvordan det ser ut utenfor, men jeg merker at Svane-sengen er både myk og perfekt plassert for avduking av utsikten dagen etter.

‍

‍

Ut på vidda – snøscooter og isfiske

Alarmen ringer 07.00. Fordi jeg vet at utsikten er usannsynlig fin og fordi jeg er hekta på boka jeg leser om dagen, har jeg lagt inn en ekstra morgentime som skal brukes til å nyte utsikt, bok og kaffe på senga. Jeg trekker for gardinene. De store vinduene i hytta gir meg alt jeg hadde drømt om og mere til: Panoramautsikt til landskapet jeg har lengtet etter å besøke i årevis. Rammet inn i et postkort, rett foran meg, på soverommet i hytta. Fiskebåtene kjører ut fra havna for å sikre dagens fangst, og på andre siden av fjorden, langt innover vidda, skal min middag fanges. Av meg.

Men først inviterer verten Edgar på frokost. Han har bakt brød og laget sjeldent god røkelaks av pukkellaks. Brått slenger han en kontrakt i bordet. «Bare signer her på at du er edru når du kjører», sier han. «Kjører?», spør jeg. «Ja, eller vil du sitte i vogna?». Det tar litt tid før det går opp for meg at jeg skal kjøre min egen snøscooter. Litt redd, men mest gira, pakker jeg sekken og gjør meg klar for dagens hovedoppgave: Skaff middag.

Edgar kommer med ekstra klær, «kaldt å kjøre scooter sier han». Jeg vil nødig være hun fra Oslo som gjør alt feil, så jeg legger lag på lag med ull, tar på meg hjelmen, finner grepet og trykker forsiktig på gassen for mine første meter på snøscooter. En liten halvtime inn på vidda ligger hytta til Edgar. Det er første stopp. Her lastes det ved, peis og isbor. Scooteren tillater ekstra luksus. Vi kjører et overraskende langt stykke til innover mot grensa til Finland, for det er klartklar vi skal ha vårt helt egne fiskevann.

‍

‍

Måltidet du fanger selv

Edgar borrer 5 hull, fester agn på 5 pilkestenger og før jeg rekker å spørre hva som skjer, så biter fisken. En røye, to, tre, fire, fem kommer kjapt opp fra under isen, før det blir helt stille på stengene. Da finner Edgar frem sin medbrakte full size-peis og gjør klart for mat og bålkaffe. Selvspeka rein serveres til forrett, pølse i hjemmebakt brød til middag og den beste kaffen i kvinnes minne til slutt. Regnbuen har oppvisning i horisonten og jeg må minne meg selv på hvor heldig jeg er som får lov å ta del i dette eventyret.

‍

‍

Landskapet som tar pusten fra deg

Da sola er på vei ned, er det tid for å sette scooterne i retning Nesseby. Vi har 3 mil foran oss - et stykke med mitt forsiktige scootertempo, og synet fremfor meg er mektig. Finnmarksvidda med blåtime på vei, elg på jakt etter mat og et landskap som ikke ligner på noe jeg har sett tidligere.

‍

‍

Roen i hytta og nærheten til naturen

Tilbake i Omgi-hytta tar jeg en liten hvil på sofaen før jeg skal opp til Edgar å spise røye rett fra vidda. Jeg begynner allerede å grue meg til å reise hjem - typisk meg, dessverre - dette med å ta sorger på forskudd. Men: Det er bare fordi jeg koser meg sånn, jeg får lyst til å invitere mine nære og kjære opp til Finnmark med meg heller enn å reise hjem.

‍

Ureist middag og vedfyrt badstue

Telefonen plinger. På tide å komme seg opp til Edgar som er i lodgen rett bak hytta. Der ligger dagens fangst på rekke og rad, klar for å bli stekt. «Dem krøller seg når dem er mindre enn 6 timer gamle», sier Edgar. Lukten av stekt, fersk fisk brer seg i spisestua og kort etter er middagen servert. Verten forteller at badstua er fyrt opp og klar til bruk, og jeg lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette. Jeg takker for maten, nyter vedfyrt sauna, lander i hytta og gleder meg over å få våkne i den unike hytta en gang til.

‍

‍

På tur til Vardø og Vadsø

Det er tirsdag, og denne gangen blir det ikke bare én kaffe på senga for å nyte utsikten, men to. Jeg er usikker på hva som gir mest mening: Reise og se på barndomshjemmet til pappa i Vadsø, eller ha hyttekontor med panoramautsikt hele dagen. Det spesielle med Omgi-hyttene er at de store vindusflatene gir deg følelsen av å være ute uten å fryse. Naturen kommer ekstremt tett på. Men - jeg hadde hørt mye spennende om både Vardø og Vadsø og kaster meg i bilen for å utforske.

Det blir fort en tidkrevende affære, for det går kort tid mellom hver gang jeg føler at jeg må stoppe og ta video eller bilde av det jeg ser. Det arktiske landskapet blir mer og mer spesielt jo lenger jeg kommer, og når jeg nærmer meg Vardø lurer jeg på om det er sånn her det ser ut på månen! Jeg har sett mye norsk natur, men ingenting som ligner på dette. Det er åpne vidder, storhav, heftig vind og hvitt over absolutt alt.  Da jeg ankommer Vardø ser jeg akkurat det jeg hadde forestilt meg: Mennesker som kommer seg rundt ved hjelp av spark. Det er også forberedelser til den for noen velkjente «Yukigassen» - en årlig snøballkrig-konkurranse og folkefest som skal i gang om noen dager. Jeg tar bena fatt opp til Steilneset minnested, også kalt heksemonumentet. Dette må være et av Norges mest kraftfulle monumenter, til minne om 91 mennesker som ble brent som hekser i perioden 1600 til 1692 i Vardø.

Mett på både fiskekake med ost og makaroni og inntrykk, setter jeg meg i bilen tilbake i retning Nesseby. På veien stopper jeg innom Vadsø og min fars barndomshjem. Det gjør inntrykk å se hvor han startet livet og hvor bestefaren min og familien levde mens han var gjenreisningsarkitekt i Finnmark etter krigen. Ettertenksom tar jeg fatt på siste etappe tilbake til roen og utsikten hos Varanger Lodge.

‍

Sauna, stillhet og mørk fjord

Badstuen damper igjen. Jeg sitter der, alene ved siden av en mørklagt fjord, og kjenner at kroppen har skrudd ned tempoet. Det skjer noe med kroppen når omgivelsene endrer seg og dagene fylles med rå natur og stillhet i stedet for skjermer og støy.
Jeg setter på vekkerklokka ekstra tidlig. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil ha én time til med utsikten før jeg reiser. Gardinene skal trekkes fra, kaffen skal brygges, og jeg skal kaste noen siste blikk på måker, Nesseby kirke og fiskebåtene som kjører rolig forbi.

‍

Et sted du får lyst til å komme tilbake til

Finnmark tok meg på senga, bokstavelig talt. Kanskje fordi pappa kommer derfra? Uansett, så endte jeg opp med å finne et sted jeg har lyst til å komme tilbake til. Helst snart. Helst med noen jeg er glad i. Og definitivt med mer tid.

‍